Vi har skrevet kronikk i Adressavisen basert på Hamid sin forskning på deltakelse i digitaliseringsprosesser. Kronikken heter «Har du blitt digitalisert?» Du kan lese den på Adressa.no hvis du er abonnent. Nede kan du lese en oppsummering.
Har arbeidsplassen din blir digitalisert uten at du har kontroll over det? Har du genuint trodd at digitalisering var en løsning på utfordringer på jobb, for så å bli skuffet over utfallet? Du er ikke alene.
Vet du hvem Kristen Nygaard var? Hvis du har hørt om han forbinder du han kanskje med Nei-til-EU bevegelsen på 70- og 80-tallet. For oss som jobber med digitalisering representerer han også noe annet. Nygaard var en av de første som forsket på ansattmedvirkning i digitaliseringsprosesser. Han jobbet for å gjøre det lovpålagt å involvere ansatte i digitalisering gjennom datatillitsvalgte. Han og hans kolleger skjønte tidlig hvilken maktfaktor informasjonsteknologi (IT) kunne være. De grunnla det vi nå kaller den skandinaviske skolen innen digitalisering.
IT er ikke lenger en «terminal» som står på et låst kontor, som en eller to teknisk kyndige kolleger i bedriften skjønner seg på. IT gjennomsyrer alt vi gjør. I dag går vi rundt med flere datamaskiner på oss, i bukselomma eller på armen. Vi kommuniserer med familie og venner og kolleger gjennom IT. IT skal nå være med på å løse våre største samfunnsproblemer som alderdom og klimaendringer. Politikere vil ha radikal digitalisering av offentlig sektor, og kuttene kommer ofte før gevinstene er høstet. Verdens største bedrifter, i øst så vel som i vest, er nå IT-bedrifter og leverandører med enorm makt som strekker seg over landegrenser.
De av oss som deltar i digitaliseringsprosesser i dag har det mye verre enn på 70-tallet. De må kunne sjonglere med flere baller samtidig. De må vite alt om hvordan arbeidsprosessene fungerer i dag for å vite hvordan digitalisering kan forbedre prosessene i morgen. Ikke så enkelt, med andre ord. De må også ha kunnskap om IT (som før var forbeholdt kanskje en til to personer), og hvordan IT kan gjøre arbeidsprosesser bedre. I tillegg må deltakerne kunne forutsi konsekvensene av å digitalisere akkurat dette. Er de klar over at en automatisering av en arbeidsprosess kan gjøre dem overflødige?
I dagens samfunn har digitaliseringsprosjektene blitt store. Så store at flere hundre ansatte og titalls leverandører kan være involvert. Gjerne på tvers av fagområder. Ofte er det også andre enn de ansatte selv som eier prosessen. Det er ofte her det begynner å lugge. Leverandører og konsulenter planlegger og inviterer til deltakelse, og følger opp alle de ansattes ønsker og behov. Det å be en IT-leverandør å komme med et løsningsforslag for ditt problem kan ofte bety å sette bukken til å passe havresekken. Det blir som å spørre en bilselger hvilket bilmerke man burde kjøpe. Det faller på sin egen urimelighet. Den digitale omstillingen som alle snakker om, handler nemlig om praksis. Det er de ansatte som utgjør praksisen. Det er de som kjenner sin arbeidshverdag best, som kjenner prosessene, og hvilke muligheter og utfordringer de møter på jobb. Det gjør ikke leverandørene. Med andre ord, den som styrer prosessene må ha god kjennskap til lokale forhold, kjenne praksisen og historien godt, ha sterk forankring hos ansatte og ledelse, og samtidig kunne kommunisere effektivt med og lede IT-leverandørene.
Så hvorfor følger man ikke bare denne fremgangsmåten? Svaret ligger i kompetanse, og utfordringen med å finne den. Den må bygges opp over lang tid. Hvis en ansatt ikke føler hen har kompetansen som kreves for å lede digitaliseringsprosjekter, uteblir mestringsfølelsen og prosessen tar skade. De blir servert løsninger de ikke forstår konsekvensene av. De kan drukne i teknisk sjargong. De kan ha problemer med å forstå hvor i prosessen de er, hva som har skjedd, og hva de skal bidra med. De og organisasjonen kan ende opp med å «bli digitalisert» uten å forstå hva det er som egentlig skjer. De ansatte som mister motet, blir frustrerte, og i verste fall så blir de utbrente.
Det er ikke bare de ansatte som sliter med digitaliseringsprosesser. Vi ser ofte at også ledelsen tar en passiv rolle og lar IT-leverandører og konsulenter styre. Dette kan virke lurt på kort sikt. Da unngår vi å bruke tid på digitalisering i en hverdag der vi allerede er overarbeidet og underbemannet. På lang sikt kan konsekvensene være store hvis organisasjonen ikke klarer å bygge opp nok digitaliseringskompetanse hos de ansatte og ledelsen. Da ender vi opp i et evig hamsterhjul og gjentar de samme feilene om og om igjen.
Kristen Nygaard var klar over disse utfordringene. Han og kollega Ole-Johan Dahl fikk tildelt IT-verdens Nobelpris, ACM Turing-prisen, for sitt arbeid med objekt-orienterte programmeringsspråk (OOP). OOP er et fellesspråk for brukere og IT-utviklere. En pasientjournal i OOP heter pasientjournal for både brukeren og utvikleren.. OOP var utvilsomt et stort steg for brukerdeltakelse. Vi ser dessverre at den økte kompleksiteten har ført til store gap i nettopp kommunikasjonen mellom ansatte og IT-utviklere. Det å ha egne ansatte som behersker dagens digitaliseringsspråk er avgjørende for tilliten vår til digitalisering. Vi trenger flere som Nygaard og Dahl i dagens samfunn, men også i organisasjonene og arbeidsplassene våre.